Brukeruvennlighet i praksis

– eller:
hvordan det kan ta over 1 time å bestille en togreise tur/retur Stockholm.

Jeg har en splitter ny mac.

I dag ville jeg bruke denne til å bestille en togbillett tur retur Stockholm.
Det skulle jo være en affære på noen få tastetrykk, tenker man.

Finner raskt SJ bestillings-sider og fyller inn opplysninger, til og fra, pris og tid og plass og vogn, – glad til sinns, – dette går jo unna, selv boksen med at jeg «godtar reisebetingelsene», som jeg aldri leser (det skal jo gå RASKT å bestille en reise – ingen har tid til å lese side opp og side ned med betingelser) husker jeg å krysse av i på første forsøket, og uten for mange fram og tilbake-kast befinner jeg meg på betalingssiden. JIPPI!!!
Alle detaljer stemmer. Vil jeg ha en e-billett til å skrive ut selv? Ja, takk, det vil jeg.
Så trykker vi på betal og så forsøker systemet å laste Bank ID.
Ingen skal si at det ligger på latsiden! Det forsøker lenge!!!
Men det er en plugin som mangler, jo.
Jeg må ha Java (er det ikke Java på den nye macen?) så jeg trykker på noen knapper og linker og kommer til en side der jeg kan laste ned Java for Mac. Som sagt så gjort, og dette går fort – trykk på ikonet for å installere og vips! så har jeg Java, trodde jeg…. Tilbake på betalingssiden står systemet og forsøker å laste BankID – iherdig på grensen til opphengt, tenker jeg. Det skjer jo ikkeno og jeg skjønner at vi beveger oss i retning av omstart. Betalingssystemet har ikke fått med seg at det nå finnes en ny Java på min maskin. OK – do you want to restart your computer? Yes! Så åpner vi browseren, så finner vi for andre gang SJs sider, så bestiller vi reise til Stockholm – alle detaljer om plass og vogn og til og fra og jeg er fortsatt meg og har fortsatt det samme kortnummeret og husker betingelser og vil jeg ha e-billett til å skrive ut selv og det vil jeg fortsatt og SÅÅÅÅ er vi på betalingssiden igjen og systemet forsøker å laste bankID!
Nå er det ingen meldinger om at Java mangler. Systemet forsøker og forsøker og forsøker. Men finner ikke noe Java. Jeg titter i innstillingene for browseren for å forsikre med om at Java er aktivert – og det er den. Men betalingssystemet kan ikke finne den.

Jeg VET at det er Java på denne macen. Jeg VET også at det er Java på den gamle macen – og at den virker. Jeg bytter Mac.

Og for tredje gang velges tid, sted, pris, plass, vogn og vil jeg ha e-billett??? – det vil jeg , men nå er jeg så sinna så jeg glemmer betingelsene og blir kastet tilbake et hakk, og jeg har det samme kortnummeret og det går ut på samme fuckings måned og år som det har gjort i hele dag og hva er CBS og sååååå endelig forsøker den gamle dampmacen å laste BankID og jammen klarer den ikke det – gamle hedersmaskin! – og kan jeg tillate at ditt og datt bruker ditt og datt på min maskin? – det er det bildet av kaffekoppen, vet du,-  og ja det kan jeg!!! JA, JA, JA!!!! – og jeg fyller i engangskoder og eget passord og holder pusten – for nå gjelder det, og SÅÅÅÅÅ langt om lenge, kommer det en melding fra SJ:

TACK FÖR DITT KÖP!!!
Å kjære vene, – det var da ikkeno, kun en bagatell, – bare litt klump i halsen for DER er faktisk e-billetten også! Takk alle cyberguder! Så deilig det er når teknikken virker!!!

Trykk på e-billetten, og en kjekk, litt DDR-aktig billett-pdf kommer opp i Acrobat. Print? Yes, print! Akkurat i det jeg har trykker på print, husker jeg noe som skjedde i forrige uke da jeg prøvde å printe en SJ-billett til Göteborg. «Tog-pdf-en» kvalte hele printprosessen og både printer-dialogvinduet og Acrobat gikk ned med et blaff, men heldigvis ikke Safari, så jeg hadde fortsatt tilgang på billetten. Så heldig er jeg ikke nå. Safari blir med ned i dragsuget, og plutselig sitter jeg der UTEN billett, uten referansenummer og uten tilgang til den kvitteringssiden der alt dette befinner seg.
Å forsøke å lure seg inn der via historikken i browseren, nytter selvsagt ikke.
Der er det bare feilmeldinger å få.

Nå har jeg jo gjentatte ganger oppgitt min mailadresse bare under den siste booking-prosessen, så jeg venter litt og ser om det skulle dukke opp en ordre-bekreftelse i innboksen. Det gjør det ikke. På lenge.

Hvad nu??

Nå må vi bytte teknologi. Jeg ringer til SJs kundeservice for innenlandsreiser. Der har de et hvis ditt så datt-trykkesystem som ikke virker, så jeg blir bare værende på linjen og får tilogmed med meg en reklamesnutt som de har lagt inn på svareren. Jeg kan få 50% avslag på en eller annen reise siden det snart er sommer – kan tro jeg er i modus for DET, akkurat nå?, – men når det har ringt en stund (det fortsetter faktisk å ringe, selv DET blir man glad av under disse forhold) kommer en søt dame på tråden og ber om mitt svenske fasttelefon-nummer og jeg sender en takknemlig tanke til meg selv for at jeg oppga det, selv om det ikke var obligatorisk i skjema. Hun blir borte en stund for å lete og så kommer hun tilbake og har funnet bookingen (skulle bare mangle den er jo BETALT!! – med bankID, for pokker!) og så får jeg referansenummeret og så sender hun meg en ny pdf på mail og tusen takk for hjelpen, tusen, tusen takk!!! Og DER plinger det i innboksen og DER er pdf-en, men NÅÅÅÅ skal jeg ikke la meg lure flere ganger så jeg LAGRER denne pdf-en på skrivebordet FØR jeg prøver å åpne den og så trykker jeg på print og så går printerdialogboksen og acrobat ned for full musikk, akkurat som jeg hadde fryktet og forutsett, og jeg skjønner at det er et eller annet med «DDR-billett-pdf-ene» fra SJ som min Acrobat ikke liker, så jeg får ikke printet billetten.
Får ikke printet billetten.

DA gjør jeg som jeg gjorde i forrige uke, jeg tar opp pdf-en i acrobat igjen, men istedenfor å forsøke å printe den, deler jeg dokumentet i 2 så jeg får 1 billett på hvert dokument.
Så åpner jeg Indesign og setter inn pdf-ene som bilder i Indesign-fila og så printer jeg hele dritten ut fra Indesign (dette programmet som løser det meste i min tilværelse)
og NÅÅÅ kan jeg gå på toget med 2 gyldige billetter.

Hvis jeg har svensk ID-kort.

Svenske e-billetter er ikke gyldige uten svensk ID-kort.

– OG DET HAR JEG!!!

Ryddesjau på bloggfronten

En dag fikk jeg en telefon fra min yngste sønn som klaget over at det var ulogisk og vrient dette med at jeg nå har 2 blogger. Han visste liksom ikke hvor han var…

Det er litt ulogisk og vrient, men det er også ganske lett å forstå,
– når man får litt  bakgrunnshistorie og en liten forklaring:

Sommeren 2010 startet jeg den bloggen som du leser nå. Akkurat når jeg skriver dette, går det opp for meg at dette faktisk snart er 3 år siden! Tiden flyr og det skjer mye!

Vel, vel, – jeg startet ihvertfall en blogg fordi jeg alltid har vært veldig glad i å skrive og fordi jeg fra tid til annen har en del på hjertet – både om det ene og det andre.

Tidligere hadde mine utgytelser stort sett gått rett i skrivebordsskuffen – eller i søplekassa. Men med det nye fenomenet «blogg», som gjorde alle mennesker til sin egen redaktør og kringkastingssjef, var det slutt på denne lavmæltheten for mitt vedkommende! Det var bare å skrive i vei, og det har jeg altså gjort i rykk og napp i snart 3 år – 55 bloggposter har det blitt og de fleste er illustrert av forfatteren.

2010-bloggen fikk navnet «Hannes Idéblogg»
– for det var jo mine idéer som fylte sidene på nettet.

Jeg skriver om det som opptar meg.

Jeg er grafisk designer og er og har alltid vært veldig opptatt av faget mitt.
Over middels, kan man vel si.

Derfor ble det etterhvert mange bloggposter som handlet om design – eller noen av de tilstøtende disipliner som jeg etterhvert også kastet meg over med stor appetitt;
– visuell branding, merkevarebygging, organisasjonskultur, omdømmebygging og brukeropplevelser.
Men jeg har også skrevet om hundebæsj og klassisk engelsk litteratur.

Så ville skjebnen at jeg måtte gjøre et kjempehopp i tilværelsen.

Og nå prøver jeg, fra en utflyttet posisjon i grannlandet, å gjøre min store pasjon for design & branding til mitt levebrød i egen regi.

Regien, eller firmaet, eller bolaget som vi sier her, heter Hannes Idé.
Nå skal jeg ikke bare skrive om idéene mine, – jeg skal også leve av dem.
Da må man ha en nettside. Det har bolaget Hannes Idé.
Og på den nettsiden er det en BLOGG OM DESIGN – der jeg fortsetter å skrive om «design», dvs. – visuell branding, merkevarebygging, organisasjonskultur, omdømmebygging og brukeropplevelser. Blant annet.

Den bloggen du leser nå kaller vi for HVERDAGSBLOGGEN

Den bloggen som finnes på nettsiden til bolaget Hannes Idé kaller vi for DESIGNBLOGGEN.

Fra tid til annen vil jeg komme til å linke
fra DESIGNBLOGGEN tilbake til HVERDAGSBLOGGEN.
Det er fordi at jeg tross alt skrev en del ganske vettuge, faglige bloggposter før jeg hoppet, og de vil jeg gjerne at mine nye lesere på DESIGNBLOGGEN skal få glede av (eller gjensyn med)

HVERDAGSBLOGGEN (altså denne) – som dessverre har hatt en kjempepause siden før jul (å starte eget bolag tar stort sett alle hver-dager og hver-netter man har) skal fortsatt være med oss, men blir nok framover ikke fullt så tapetsert med designrelaterte innlegg som den var en stund. Men jeg kan ikke love at den blir helt designfri – og linker til DESIGNBLOGGEN vil forekomme!

Det morsomste og sjeldneste som vederfares en blogger er å få kommentarer.
Man sitter ofte og skriver ut i svarte natta.
Tallene viser jo at det faktisk ER noen som leser.

Gi tallene og nattemørket et ansikt og skriv en kommentar!

Velkommen til jul…

Du skal sikkert ha gjester en eller annen dag i julen, eller så skal du selv være gjest. Julen er en tid på året da det legges ned mye arbeid i de tusen hjem på å få folk til å føle seg velkommen.

De som skal ha besøk gleder seg til å åpne ytterdøren og ta i mot gjestene sine med et skinnende rent hjem fullt av varme, lys og liflige dufter av kongerøkelse og ribbe…

(Nåja, – vi gjør vel så godt vi kan, ihverfall…)

Gjestene, som VET at de er ventet og velkomne, gleder seg til å møte sitt vertskap og ta del i det som er forberedt for dem. Gjennom denne gjensidige forventningen om delt glede har både vert og gjest skapt de beste forutsetningene for møtet dem i mellom. Man kommer den andre i møte med et åpent og inkluderende sinn.

Dette er lett å se i julen, fordi det er så mange ytre ting som vitner om forberedelsene, bare sjekk den haugen med kundeaviser som du har fått i det siste!
Imidlertid er det ingenting i veien for å ta med seg «julefølelsen» til møter på andre tider av året, ribbelukta og pyntestashen er IKKE avgjørende!

Man kan skape en forventning hos andre om at de er velkomne,
når som helst  – hvis man bare tenker på det! Og det kan også gjelde for møter utenfor selskapslivet eller den private rammen.

Tenk om kundene dine GLEDET seg til å møte deg fordi du får dem til å føle seg velkomne – til din butikk, din tjeneste, postkontoret der du jobber eller resepsjonsdisken du sitter bak??

Det finnes noen som jobber HELE ÅRET
for at vi skal se viktigheten av en slik velkommende holdning.
Det er virksomheten «Vertskapet Utvikling»
som i Norge drives av Märit Torkelsson.

De definerer Vertskap slik:

Vertskap – en praktisk filosofi
i kunsten å ønske velkommen

Og de ser det slik at den velkommende holdningen kan praktiseres på 3 plan:

Å ØNSKE ANDRE VELKOMMEN – våre kunder, klienter, pasienter, gjester og studenter
Å ØNSKE HVERANDRE VELKOMMEN – som kolleger og partnere
Å ØNSKE SEG SELV VELKOMMEN – som et helt og harmonisk menneske i møte med andre og seg selv

Personlig synes jeg den tredje måten er spesielt viktig og interessant, fordi hvis du ikke klarer å ønske deg selv velkommen, har du ikke mye overskudd til å være noe for andre og da faller jo de to første måtene bort av seg selv.

– Men er dette viktig?
Ja, for kundetilfredshet, trivsel på jobben og varig og holdbar suksess.
Godt vertskap er m.a.o både morsomt og lønnsomt!

Jeg har vært så heldig å høre Märit forelese og mitt nyttårsønske for deg er at du også får det – hvis du spør henne kommer hun kanskje til en bedrift meget nær deg!
Uansett kan du la deg inspirere ved å lese bøkene som Vertskapet har utgitt,
som du finner på nettsiden deres.

GOD JUL!

Charles Dickens, A Christmas Carol og andre bøker

Dette er en laaang blogpost om noe som jeg synes er veldig interessant og viktig. Hvis du ikke har tid til å hygge deg med dette akkurat nå,  skal du kanskje planlegge NÅR du vil lese den, og spandere en kopp te eller noe annet til…anbefales!

Helt siden tidlig i vinter har jeg hatt en bloggpost påbegynt om den britiske forfatteren Charles Dickens, fordi det den 7. februar i år var 200 år siden hans fødsel.
Nå finnes det riktignok en rekke gode grunner til å skrive om Dickens uansett hvilket år det er, men skal dette bli en «jubileumsblogpost» må jeg altså se å få opp farta – for året lakker mot slutten.

Jeg har ikke alltid vært så begeistret for Dickens som jeg er nå. Da en venninde for mange år siden entusiastisk annonserte at hun var igang med «David Copperfield», trakk jeg bare på skuldrene, for jeg manglet totalt referansepunkter og hadde rett og slett noen store HØL i litteratur-dannelsen, – bare å beklage…

MEN NÅ DE ER TETTET IGJEN!

De siste par årene har jeg opplevet omtrent alt Charles Dickens har skrevet.
Og jeg skriver med hensikt «opplevet». Jeg har nemlig HØRT på alle bøkene.
Og det er alltid en MEGET STOR opplevelse.
Oppleserne av de titlene jeg har kjøpt, enten på Itunes eller på Audibel.com,
har alltid vært minst «excellente» og de beste av dem byr på formidabelt «enmannsteater»,  hvor de gestalter rollefigurer fra alle viktorianske samfunnslag,
fra topp til bunn, med en autensitet som gjør at man rives helt ut av sin norske nåtidshverdag og fornemmer 1800-tallets London på kroppen,
– luktene, tåka, lydene, elven – og menneskene.

Og for noen mennesker!
Det ER i første omgang lett å flire overbærende av viktoriatidens kvinner og menn,
og deres fordomsfulle, bedreviterske prippenhet, særlig når de nådeløst blir utlevert av sin skarpsynte samtidige, Charles Dickens. Men latteren setter seg fort fast i halsen.

For HVA er det Dickens viser oss, annet enn en samfunnsklasse som rendyrker den konformt konverserende overfladiskhet, prioriterer materielle verdier over alt annet og fordømmer en hver manns forsøk på indivualistisk tenkning og livsførsel.
(For ikke å snakke om en kvinnes…)
Minner om andre – ikke fullt så fjerne forhold, eller?
Ja, det er ubehagelig lett å kjenne seg igjen i Dickens personbeskrivelser.

Og DET er selvsagt fordi han var en STOR menneskekjenner – han kunne se tvers igjennnom folk og oppfattet deres skjulte agendaer og egentlige motiver. Denne evnen til å leve seg inn i menneskelig adferd, kombinert med et skarpt, årvåkent øye for sosial urettferdighet og samfunnsmessig skjevfordeling, skapte spenningsmettede fortellinger, der handlingene utspiller seg både på den personlige og den offentlige scenen.

Jeg vil ikke anbefale noen å være uten Dickensk påvirkning i egne liv.
Vi trenger alle hans spørrende og kritiske holdning til de mange meningsløse konformitetene og dogmene som vi tar for gitt – selv i vår «opplyste» tid.

Da jeg skulle skrive denne blogposten, tenkte jeg at det ikke var nok å kjenne Dickens verk, jeg burde selvsagt også kjenne mannens livshistorie – så jeg kjøpte en meget god biografi av Claire Tomalin, som ble skrevet i anledning dette 200 års jubileum. Det er som sagt ABSOLUTT ikke noe feil på den – det er bare det, at det samme hender hver gang jeg forsøker å lære forfatteres, kunstneres eller komponisters verk bedre å kjenne,ved å lese om deres liv.  – Jeg synes ikke det hjelper, så mye.
Kunstnere er også bare mennesker.
Å få servert usensurerte sannheter om deres rolle som privatpersoner blir litt
«seoghør-aktig» og etterlater stundom en flau smak i munnen, mer enn noe annet.

At det ER og BLIR verket som er det viktige, illustreres jo tilgangs av den evig
pågående debatten om hvorvidt Shakespeare faktisk VAR Shakespeare.
Det gir jeg egentlig blaffen i, for verket er verket, og DET kan vi ha!

For å få enda større utbytte av Dickens bøker, anbefaler jeg heller å lese om hans britiske samtid, f.eks  i bøkene «Victorian London» av Liza Picard, og
«Voices from Dicken’s London» av Michael Paterson.
Dickens egne «Schetches by Boz» er også perfekte kompanjonger
og «portåpnere» til resten av forfatterskapet.

Imidlertid var det to ting jeg lærte om Dickens gjennom Tomalins biografi,
som var meget tankevekkende.
Det første var at så godt som alle hans romaner ble utgitt som følgetonger i magasiner som han selv eller andre utga. For oss som tar skriveprogrammenes «klipp og lim» og «angretast» som en selvfølge, er det nesten utrolig å tenke seg hvilken oversikt forfatteren var nødt til å ha over sin egen idé og sitt eget stoff, for å kunne utgi noe på den måten. Når første kapittel av boken din allerede befinner seg i bedre folks hjem, nytter det ikke å «angre» på noe! Og, –  JA han skrev kapitelene fortløpende, bøkene ble aldri skrevet FERDIG for så å bli posjonert ut til episoder.
Det andre var i hvilken grad Dickens faktisk etterhvert gjorde det til en meget viktig del av sitt levebrød å turnere med opplesninger fra sine egne verk. Ikke hele bøker, selvsagt, men scener fra dem. Historiene var allerede så godt kjent blant det alminnelige publikum, at folk med letthet kunne «hoppe inn» i handlingen på et spesielt sted.
Rollefigurene var folkeeie, – antagelig slik vi i dag synes vi «kjenner» personer
fra TV-serier og filmer.
Dickens nøt anerkjennelse fra sin samtid også som skuespiller. Selv om han aldri levde av sine prestasjoner på scenen (i alt fra skuespill han hadde skrevet selv – til selveste Shakespeare), ble han tidvis sammenlignet med datidens fremste profesjonelle scenekunstnere.
Det må derfor ha vært noe helt spesielt å høre ham «oppføre» scener fra sine egne bøker. Etterhvert skrev han også spesielle «dramatiske» utgaver av de mest populære utsnittene. Disse avvek fra orginaltekstens ordlyd, men handlingene fikk komme til sin rett gjennom en dramatisert tekst, der forfatteren selv ga liv til sine kjente figurer. Scenen fra Oliver Twist der Bill Sikes myrder gatepiken Nancy ble en «schlager» og det ble rapportert om besvimelser blant de viktorianske på første rad!

En siste ting jeg vil be deg ha for hånden når du leser Dickens er 2 London-kart.
Først et historisk kart som dette Kartet fra hans egen tid, (der du kan klikke på steder og få vite hvilken rolle de spiller i bøkene) og et moderne kart slik at du kan plotte inn stedene og oppsøke dem og se hva som er igjen av dem, neste gang du er i London.
Til dette får du forresten god hjelp av «The London Walks» – som har flere Dickens-turer på programmet!

Til slutt noen ord som Dickens sa om bøker, og det gjelder IKKE hans egne, synes jeg,
(selv om jeg har latt en cover-parade illustrere denne posten):

“There are books of which the backs and covers
are by far the best parts.”
― Charles Dickens, Oliver Twist

derfor er det bare å begynne å lese, – eller høre, jeg ønsker deg god fornøyelse!
Og snart går teppet opp for dette årets opplevelse av «A Christmas Carol».

 

Fyldig Form og Farge

Jeg hadde en god kollega som dessverre gikk bort i fjor. Han hadde en spesiell evne med ord, som var slik at han kunne sette «kallenavn» på folk, små «aliaser» som var så presist treffende at du øyeblikkelig forsto hvem han snakket om.
Og du brølte som regel av latter i det det gikk opp for deg hvem han mente!

Det ville være en fornærmelse mot Tor å si at disse kallenavnene alltid var bare PENE. Han var en skarp observatør og hadde en skarp tunge. Men navnene var ikke alltid bare STYGGE heller. Han tok deg liksom på kornet, på godt og vondt, og det var en ære å få lov til å være blant dem som han hadde «døpt».

Jeg er en av de stolte, – jeg hadde et Tor-navn. Men ikke alene. Jeg deler mitt Tor-navn med min venn og designerkollega Toril. Toril og jeg har så mye til felles at det eventuelt må belyses i en senere bloggpost, for det er ikke plass her, men en ting er sikkert, vi har aldri vært direkte TYNNE noen av oss. Dette unngikk selvsagt ikke Tors oppmerksomhet, derfor fikk vi kallenavnet FYLDIG FORM OG FARGE.
To litt for «bolde» design-typer!

Man kunne selvsagt holdt seg med fornærmelse over dette, men jeg synes det er VAKKERT. Med mitt kjennskap til opphavspersonen føler jeg meg på trygg grunn når jeg også velger å lese inn kallenavnet vårt, hans respekt og beundring for det vi gjorde – nemlig formen og fargen, altså litt kred også for faglig fylde.
Fyldig Form og Farge… Det er da flott?

Nå vel. Selv om vi innimellom har hatt våre mindre tunge perioder,
både Toril og jeg (JOJO-men!),  – har vi altså aldri blitt MODELLER!

FØR NÅ!

Nå er vi det! Helt siden januar har vi møtt opp trofast hos maleren
Henrik Isefjær McDougall på Konglungen og sittet musestille i akkurat samme positur
i 1 time av gangen (kjeften har fått gå!!) Resultatet av disse timene og en enorm mengde andre arbeidstimer for maleren Henrik, kan du se på portrett-utstillingen
hans som vises i
Asker Kunstforening, Galleriet, Strøket 15A
i perioden 27. oktober – 17. november.
Galleriet er i Asker Kulturhus, innerst i biblioteket.

Og HER, dere, snakker vi
virkelig om fyldig form og farge.
Ikke maleren altså, for han er tynn
som en flis, men BILDENE!
En gedigen portrettutstilling.
Dette er Henriks egen Facebook på lerret!
Her beskriver han i rause strøk venner og bekjente (inklusive 2 dyreportretter).
I alt 21 bilder. Gled deg stort!!

Kallenavn og portretter har det til felles at de representerer det inntrykket noen har fått av deg. Det er slik noen ser deg.
Og slik er det – du blir til i betrakterens øyne – og tanke. Skummelt, men sant.

Da sees vi på utstillingsåpning
i Asker på lørdag klokka 13!

Innovasjon og mosjon

Hva har disse to begrepene med hverandre å gjøre?
– spør du sikkert etter å ha sett denne overskriften.
Og mitt svar er  – kanskje mere enn du egentlig har tenkt over.

Innovasjon er et moteord.
Det brukes over en lav sko i enhver tidsriktig beskrivelse av personer eller foretak.
Fra stillingsannonser til selvutviklingsbøker.

ALLE driver med innovasjon og er derfor INNOVATIVE.

Ingen med respekt for seg selv i disse tider av frenetisk fremskritt
ville våge å kalle seg noe annet enn innovativ.
INNOVATIV er nesten i ferd med å utkonkurrere  sin gamle slektning KREATIV,
et stakkars ord som er utslitt og brukt opp, etter å ha blitt klistret på alt og alle i en rekke år.  Men nå kommer innovasjonen inn på banen som en reddende engel.
De to ordene brukes ofte om hverandre, noe som fjerner betydning fra dem begge.

Men hva betyr egentlig innovasjon?
Og hva er det?

En runde på nettet avslører relativt raskt at det finnes en rekke ulike definisjoner på ordet INNOVASJON.
Ulike land og miljøer har sine egne oppfatninger.
Ofte kan det være nyttig å gå tilbake til ordets opphav for å forstå det.

INNOVASJON er avledet fra det latinske ordet «INNOVARE» som betyr:
å fornye eller lage noe nytt.
Jeg har lyst til å ta tak i den første delen av denne forklaringen: – FORNYE.

Fornye er OK – det er til å identifisere seg med!
Ordet innovasjon derimot får hodet mitt til å fylles av bilder av Petter Smart-aktige gründere som uopphørlig spretter opp som troll av eske med ideer om banebrytende tekniske nyvinninger.

Det er ikke meg – og kanskje ikke deg heller?

Flere av oss arbeider sikkert i bedrifter som i større eller mindre grad trues av den teknologiske utviklingen (dvs. andres innovasjon). Vi fremstiller kanskje produkter eller tjenester som er i ferd med å bli så gammeldagse at ingen vil ha dem lenger.
Da kan det være lurt å tenke på litt innovasjon selv, eller å FORNYE seg en smule. Spesielt fordi, som det ble sagt et sted jeg så på nettet;
«Organizations that do not innovate effectively, may be destroyed by those that do».
Sånn er det.

Så hvordan skal man effektivt FORNYE seg?
Når passer det å begynne?

«Necessity is the mother of invention», leste jeg også på min nettrunde.
Eller som vi sier på norsk: «Nød lærer nøgen kvinne å spinne»
Men når nød og nakenhet allerede er der, er det kanskje litt
SENT å tenke på innovasjon??
Ja, alt for sent, tror jeg.

Innovasjon eller fornyelse må foregå kontinuerlig,
og den må starte LENGE før den blir nødvendig.
Å tenke fremover for å møte utfordringer og krav fra markedet om produkter og tjenester som er tilpasset en ny virkelighet, krever at man har FOR VANE,
som en del av det daglige arbeidet, den daglige driften, å tenke på
noe mer enn akkurat det produktet som skal lages IDAG. 

Innovasjon er ikke et event eller engangsprosjekt, det er en måte å leve på.
Som innebærer at det settes av tid og ressurser forløpende, slik at
fornyelse blir en selvsagt del av folks jobber.

Ja, og HVILKE FOLK driver med innovasjon i organisasjonen?

Innovasjon er definert som et område som krever divergent tenkning.
Divergent tenkning skjer innenfor vide grenser, idéer kan komme fra alle mulige hold,
og virke temmelig søkte og fjerne fra hverandre. For å generere en stor nok mengde idéer, sier det seg selv at jo flere som er med på idéarbeidet, jo bedre er det
– sjansene for at gode idéer skal dukke opp er større når mange er med.
Derfor må innovasjon angå ALLE i bedriften,
fordi ALLE er avhengig av at bedriften klarer å fornye seg og overleve.

Man snyter seg for uante muligheter ved å ikke arbeide- og lytte bredt og fordomsfritt.
Det skal være lov, ja faktisk en selvfølge for alle å komme opp med gode og dårlige ideer
– og bli hørt.

Dersom fornyelse og strategiske vurderinger i årevis kun har vært et område for konvergent tenkning blant de få – ledelsen, nytter det lite, når tidene blir tøffe,
å PLUTSELIG fri til sine ansatte om «å være med på å finne nye produkter eller forretningsområder». Skal medlemmene i en organisasjon delta i idéarbeid må de være VANT til det! Ellers blir de bare sittende å se spørrende på hverandre.

Fordi de ikke har noen trening i sånt.
Det har aldri vært deres ansvar eller betrodde arbeidsområde.

Ingen klarer heller å være verken kreative eller innovative på kommando,
eller fordi situasjonen er slik at «noen må finne på et eller annet». 

Begynner du å se sammenhengen med mosjon?

Hvis vi tenker på individuell fornyelse (eller innovasjon)
blir sammenhengen enda klarere.

Ønsker du i fremtiden å være i stand til å møte krav, til ny og høyere kompetanse, til nye ferdigheter, eller å få tilgang til din egen kreativitet, nytter det ikke å tenke på dette en uke før det trengs. Å fornye seg selv krever at man setter av tid i hverdagen til å trene bevisst, på en strukturert og langsiktig måte, slik at man henger med i utviklingen og kan svare ja til utfordringer når de kommer.

Einstein sa:
“No problem can be solved from the same level of consciousness that created it.”

Det nytter lite med mosjon den dagen du får en livstruende diagnose,
men hvis du begynner å jogge NÅ kommer diagnosen kanskje aldri!

Slik er likheten mellom mosjon og innovasjon, tror jeg…

————————————-

«Innovation doesn’t begin with solutions,
it starts at the roots of problems»

Fra boken: «Make Your Idea Matter»
av Jiwa Bernadette

Skolestart

Til uken er det skolestart for meg og det kribler i magen som det skal når man starter på skolen igjen. I høst/vinter er det «Interaksjonsdesign og Brukeropplevelse» på IGM/Høgskolen i Gjøvik, som står for tur.
Et studium jeg har ønsket meg leeenge.

«Det minste brukergrensesnittet mot ett gitt varemerke
er alltid den personlige kontakten mellom den
utøvende ansatte og kunden»

Dette skrev jeg i starten på den serien jeg hadde på bloggen her i fjor høst, som handlet om de gode hjelperne. Mennesker som er en bedrifts ansikt utad og som er grunnen til at du kjøper DET du kjøper DER du kjøper det.

Men brukergrensesnittet mellom kunde og varemerke består
langt fra alltid av denne personlige kontakten.
Ofte treffer vi ikke mennesker i det hele tatt!

I økende grad er det derimot innholdet på en skjerm som får den viktige oppgaven med å møte deg og ønske deg velkommen på produktets, merkevarens eller organisasjonens vegne.
Og som guider deg rundt og hjelper deg, så du får kjøpt det produktet eller den tjenesten du søker, og finner den informasjonen du trenger.

Vi vet alle hvor stokk dumme datamaskiner kan være.
Overfor dem nytter det lite med «- nei, vent litt, det var ikke det jeg mente!!» – eller «ææææ, – kan du forklare dette på en annen måte?».
– De er liksom ikke så LYDHØRE.

Brukergrensesnitt på skjerm er akkurat så pedagogiske
og empatiske som vi designer dem til å være!

De har ikke noen menneskelig «syvende sans» som gjør at de plutselig skjønner at her må de ta det litt med ro i svingen for å få brukeren med seg.
Ha! Tenk deg en nettside som plutselig opplater sin høytaler, – og sier trøstende:
«Så, så – kjære venn, nå tar vi dette fra begynnelsen, først klikker du her….»

Spennende blir det derfor å lære om hvordan man skal lage brukergrensesnitt som prøver å strekke seg for å nå den menneskelige evnen til å ønske velkommen, knytte kontakt, forklare og veilede.

– når denne evnen er som best, vel og merke!!!

Mye mer om akkurat DET kommer siden!!

Canon, Kyosei, Binders og meg

Laserprinter gis bort på Brønnøya!!

I fjor på sensommeren falt jeg for et tilbud i en kundeavis fra Binders om en laserprinter fra Canon, som var nedsatt til nesten en tredjedel av opprinnelig pris.

Jeg entret butikken og lokaliserte et helt «fjell» med den annonserte printeren.
På toppen av fjellet var det plassert et skilt med omtale av produktet.
For MAC og WINDOWS sto det på skiltet, bl. annet.

Alikevel spurte jeg for sikkerhets skyld den svært unge mannen som kom for å hjelpe meg å løfte printeren ned fra fjellet og HELE veien ut til bagasjerommet på bilen min:
«Den fungerer for MAC, vel?»

«Javisst», svarte den hjelpsomme,
«men det kan hende du må laste ned de siste driverne fra nettet»

Å laste ned drivere fra nettet har jeg gjort hver gang jeg har flyttet på scanneren min,
så jeg tenkte glatt at DET skulle jeg nok klare hvis det ble nødvendig.

Nyanskaffelsen, som veier 22 kg, ble så kjørt ut til Parkeringsplassen for Brønnøyaboere på Nesøya, der den med assistanse fra sterk sønn ble lastet om bord på «tralla», sveivet over Vendelsundet , dratt og dyttet hele veien opp til toppen av øya, der jeg bor, og plassert trygt i hjemmet.

Ja,  – og du har selvsagt gjettet riktig:
Den fungerer IKKE for MAC.

Jeg har prøvd, selvsagt.
Mine sønner har prøvd.
Andre unge hjelpere har prøvd.
Vi ga opp da vi kom over et brukerforum et eller annet sted,
der noen nerder slo fast at:
INGEN KJENNER TIL AT NOEN NOENSINNE
har fått denne printeren til å virke for MAC.

Åååå, Canon, WE CANNOT!

Som evangelist for merkevare- og omdømmebygging fundert på en sterk og tydelig forretningsfilosofi og delte verdier, har jeg selvfølgelig ikke kunnet unngå å bli dypt og varig fascinert av historien om KYOSEI. Canons «Corporate Philosophy»

Det er også sterkt å lese beretningen til Ryuzaburo Kaku «The Journey to Kyosei», om hans personlige reise fra overlevelse av atombombingen av Nagasaki, som ung arbeider på skipsverft, – til president for Canon, et selskap som under hans ledelse og filosofi ble en bransjeleder. Jeg anbefaler deg å lese den!
En tankevekker på mange måter.

Derfor var jeg litt ekstra fornøyd over
at min nye printer var en Canon.
Litt merkevare-eplekjekk, så og si. WOW!

Litt stas å kjøpe noe fra en produsent som har såpass styr på verdiene sine at de kan artikulere en så tydelig filosofi som
“Living and working together for the common good»
– leve og samarbeide til felles beste. (Kortversjon, les hele på linken over)

Men det hjelper jo lite, og blir ekstra trist, når den fordømte dingsen ikke virker.
Common good? Kyss katta. – Får jeg hjelp til å dra den tilbake til fastlandet, da?
Og gutta på Binders, de hadde nok aldri hørt om Kyosei, antagelig.
Leve og samarbeide?
De hadde ikke engang nok informasjon til å kunne svare meg sannferdig på om printeren jeg kjøpte ville samarbeide med Macen min.
(Selv om de var snille og hjelpsomme og serviceminded)

Hvor jeg vil med dette?

Jo, jeg vil bare nevne et par ting:
1. En refleksjon: – hvis du selger noe gjennom en tredjepart, ser det ut til å være av den største betydning at denne må være i stand til å levere ditt produkt til kunden i overenstemmelse med din forretningsfilosofi og dine verdier.
Canon var i dette tilfelle prisgitt Binders. Det er litt skummelt.

2. En melding til alle PC-folk:
– Ett år gammel, men GARANTERT fullstendig ubrukt Canon Laserprinter
(fortsatt i originalemballasjen) gis bort mot avhenting på Brønnøya.
Jeg orker ikke å dra den tilbake til fastlandet…
– men trille kan utlånes.

PS. Hvordan noen  i 2011 kan lage noe som ikke er kompatibelt med MAC,
er jo en helt annen gåte…

Tafatt turisme

Fra i sommer:
I den grønneste agurknytt-tiden kunne vi se og lese i Aftenposten om 2 stakkars amerikanske turister som hadde kommet til Oslo for 3 dager – og angret bittert på det.

Tittelen lød: Tre Dager i Oslo – Hva har vi gjort?

Denne videoreportasjen, og særlig tittelen den ble publisert under,
gjorde meg først sint, og så litt trist.

Først og fremst på vegne av min stakkars fødeby, som gjennom reportasjens vinkling
ble tillatt fremstilt i det minst flatterende lys – EVER.
Jeg holdt på å ringe og tilby meg som guide til disse hjelpeløse og forlatte turistene.
Jeg skulle med glede ha plassert dem i baksetet på min lille Suzuki Swift
(Gulliver to friends) og dratt dem med meg til et utvalg destinasjoner i Oslo og omegn som de aldri hadde kunnet drømme om og fortalt dem historier om vår by som de heller ikke ville ha glemt på en stund.

Så ble jeg trist og ille berørt, BÅDE over journalisten og over disse to tafatte turister, som sikkert hadde gitt sin tillatelse til reportasjens negative og små-arrogant overbærende vinkling. Reportasjen var ensidig, opportunistisk og tendensiøs og kledde dem ikke. Det hele fremsto som meningsløst famlende.

«Not much to do?»,
men HVA er det DERE VIL GJØRE, da, – godtfolk???

Etter å ha lagt anfallet av tristhet og sinthet hurtig bak meg,
begynte jeg isteden å spørre meg selv:
– Hvorfor kommer de hit hvis de ikke er interessert i Oslo?
– HVIS de ER interessert i Oslo, hvorfor har de ikke gjort hjemmeleksene sine
og funnet ut «what there is to see and do?»

Det står for meg som en temmelig uøkonomisk og baklengs måte å feriere på, hvis man reiser av gårde til et sted, i dyre domme over hav og land, bare for å konstatere når man kommer frem at det ikke er «So much to do».

JEG ville BEGYNT med å finne et interessant sted – og SÅ ha bestilt en billett.

Oslo, som alle andre destinasjoner på kloden, lar seg i våre dager, i en ekstrem grad, utforske FØR man så mye som går ut av sin egen dør.
For meg er minst halve gleden ved å reise, – forberedelsene.
Kanskje enda mer enn før. I perioder har jeg bare råd til dem.

Den gamle reiselitteraturen mellom slitte permer har fortsatt
en magisk evne til å inspirere og skape bilder av forventning.

Og nå har vi jo dessuten INTERNETT,
en uutømmelig kilde til informasjon, inspirasjon og oppdagelser.

ALT finnes tilgjengelig – på forhånd:
Hoteller, restauranter, transportmidler, guidede turer, museer, attraksjoner, teater, musikk, underholdning og alt du måtte være interessert i.
Du kan finne det FØR DU REISER.
Og bli kjent med selve stedets topografi.
Google Maps Street View lar deg utforske byer fra gatehjørne til gatehjørne,
uten at du behøver å forlate din egen seng!

Oppsal, høsten 2009: Søndag før frokost tar jeg en liten stroll i nærområdet rundt hotellet som jeg skal bo på i Washington en ukes tid senere.
Vel fremme kan jeg glede meg over å «kjenne meg igjen» i gatebildet, og ikke minst over å være totalt selvhjulpen med hensyn til selv den mest lokale forflytning!
Ingen grunn til å la seg frakte som en agurk rundt i turistbusser.

Det er jo KLART at du MÅ undersøke HVORDAN det er, dit du har tenkt deg!!!

HVIS undersøkelsene, mot formodning, skulle avsløre at stedet du har tenkt å reise til ikke har noe som helst å by på som fanger din interesse,
ville ihvertfall jeg ha AVBESTILT oppholdet.

Jeg har vanskelig for å tro at «Stedet Uten Innhold» finnes.
Jeg tror at ALLE destinasjoner har interessante historier, mennesker og steder å by på.
Med den rette innstillingen kunne man antagelig ha arrangert knallfine
OPPLEVELSES-FERIER til  – – Lillestrøm! (Undskyld, alle romerikinger)
Men man må GIDDE å forske litt!

Det fremgikk av reportasjen at det amerikanske paret
ikke var fraktet til Oslo mot sin vilje. Reisen var frivillig.
De hadde valgt å være med.

Det finnes en reise som både du og jeg deltar på,
men som ingen av oss har meldt oss på frivillig.
Avbestilling kan bare foretas med fatal konsekvens
og er ikke en opsjon for de fleste (heldigvis).
Obligatorisk deltagelse på destinasjon LIVET, krever aktive, verdibaserte valg
av innholdsleveranse, man kan liksom ikke bare reise til «Oslo» og se hva som skjer.
Å skape mening for seg selv er utfordrende og langt fra lett, men:

Denne reisen skjer bare en gang, så det gjelder å gjøre det beste ut av den.

GOD TUR!

Jeg ser, jeg ser…
Jeg er visst kommet på en feil klode!
Her er så underlig…

Obstfelder

MIN nye horisont

Det siste innlegget på denne blogg er fra 28. mai dette år.

3 dager senere fikk jeg visshet for at hverdagen,
slik den har fortonet seg for meg i noen år, ville forandre seg merkbart.

Noen meldinger som livet gir, er av en slik karakter at de stopper
enhver trang til kommunikasjon med omgivelsene.
Kjeften går i igjen med et KLAPP, og det er først og fremst den indre dialogen som blir viktig, man blir rett og slett nødt til å føre en ganske grundig samtale med seg selv.

Jeg kunne ønske meg en enklere samtalepartner!
Å holde ærlige møter med seg sjøl er ikke noe for pyser.
Det krever tid og krefter, andre samtaler forstummer,
– og det blir stille på bloggen.

Man kan alltid leke med tanken om store forandringer i livet, tilogmed lukke øynene og se seg selv i ferd med å våge store sprang.
DET er en stimulerende øvelse, som løsner på stivnede sener i hverdagsleddene og etterlater deg i en slags kreativ endorfinrus.
Man går rundt og vagger i en slags forventnings-fyll:
«Hø-hø! Livet? No problem, – sier nå jeg!»

Men når du våkner midt på natta og det eneste som fungerer i hue er Amygdala
«The Lizard Brain»  som Seth Godin kaller den, er det godt å kunne si til seg selv at du ikke er nødt til å forandre på noe som helst! Kryp inn i hulen igjen!

Noen ganger får man imidlertid drahjelp fra svært uventet hold.
Det blir plutselig krystallklart at det ikke er noe valg:
Hulen er stengt! HOPP!

Siden 31. mai, altså 3 dager etter forrige post på denne blogg,
har jeg visst at det ikke var plass til meg på jobben min lenger.

Arbeidsgiver må nedbemanne, og skuta skal navigeres mot fremtidens utfordringer,
med god styringsfart, rodd fram av en slank og lett organisasjon,
der kompetanseheving og «flermedialitet» skal stå i fokus.
Jeg er ikke ombord.

Jeg føler meg når sant skal sies (og det skal det jo??)
relativt  «kompetansehevet» og aldri så ørlite grann «flermedial» sjøl,
– i gode stunder.

Men min personlige kompetansehevingsprofil sammenfaller ikke med de kurver som tegner opp den fremtidshorisonten man styrer mot der jeg p.t. jobber.

Nuvel. Det skal ikke bestrides.

I sommer har jeg hatt nytte av å lese min egen bloggpost fra 28. mai på nytt, flere ganger, mens jeg har bitt i min digitale blogg-blyant og prøvd å finne en måte å gjenoppta mine «brøterske betraktninger» på, – i herværende medium.

I all beskjedenhet må jeg si at den siste bloggposten ikke kunne ha kommet på
noe bedre tidspunkt – for meg selv!
(Kanskje et eksempel på at samtaler med seg selv av og til kan være ganske nyttige?)
Les hele bloggposten hvis du ønsker det her .

Men: Det er først og fremst de siste avsnittene som har hjulpet meg,
og i særdeleshet dette sitatet:

“Between stimulus and response there is a space.
In that space lies our freedom and
power to choose our response.
In those choices lie our growth and our happiness.”

Når det gjelder å velge min respons på de stimuli som har dukket opp i min vei
i det siste, har jeg nå brukt kraften til til å velge, og har valgt.

Nøyaktig hvordan dette valget kommer til å påvirke min tilværelse, og derved også min tilstedeværelse både på denne blogg og i alle øvrige medier som jeg har bestemt meg for å ta i bruk, vet jeg for øyeblikket på langt nær ikke.
Men jeg håper du vil henge på og ta del i reisen!

Forventningsfull fortsettelse følger.