MIN nye horisont

Det siste innlegget på denne blogg er fra 28. mai dette år.

3 dager senere fikk jeg visshet for at hverdagen,
slik den har fortonet seg for meg i noen år, ville forandre seg merkbart.

Noen meldinger som livet gir, er av en slik karakter at de stopper
enhver trang til kommunikasjon med omgivelsene.
Kjeften går i igjen med et KLAPP, og det er først og fremst den indre dialogen som blir viktig, man blir rett og slett nødt til å føre en ganske grundig samtale med seg selv.

Jeg kunne ønske meg en enklere samtalepartner!
Å holde ærlige møter med seg sjøl er ikke noe for pyser.
Det krever tid og krefter, andre samtaler forstummer,
– og det blir stille på bloggen.

Man kan alltid leke med tanken om store forandringer i livet, tilogmed lukke øynene og se seg selv i ferd med å våge store sprang.
DET er en stimulerende øvelse, som løsner på stivnede sener i hverdagsleddene og etterlater deg i en slags kreativ endorfinrus.
Man går rundt og vagger i en slags forventnings-fyll:
«Hø-hø! Livet? No problem, – sier nå jeg!»

Men når du våkner midt på natta og det eneste som fungerer i hue er Amygdala
«The Lizard Brain»  som Seth Godin kaller den, er det godt å kunne si til seg selv at du ikke er nødt til å forandre på noe som helst! Kryp inn i hulen igjen!

Noen ganger får man imidlertid drahjelp fra svært uventet hold.
Det blir plutselig krystallklart at det ikke er noe valg:
Hulen er stengt! HOPP!

Siden 31. mai, altså 3 dager etter forrige post på denne blogg,
har jeg visst at det ikke var plass til meg på jobben min lenger.

Arbeidsgiver må nedbemanne, og skuta skal navigeres mot fremtidens utfordringer,
med god styringsfart, rodd fram av en slank og lett organisasjon,
der kompetanseheving og «flermedialitet» skal stå i fokus.
Jeg er ikke ombord.

Jeg føler meg når sant skal sies (og det skal det jo??)
relativt  «kompetansehevet» og aldri så ørlite grann «flermedial» sjøl,
– i gode stunder.

Men min personlige kompetansehevingsprofil sammenfaller ikke med de kurver som tegner opp den fremtidshorisonten man styrer mot der jeg p.t. jobber.

Nuvel. Det skal ikke bestrides.

I sommer har jeg hatt nytte av å lese min egen bloggpost fra 28. mai på nytt, flere ganger, mens jeg har bitt i min digitale blogg-blyant og prøvd å finne en måte å gjenoppta mine «brøterske betraktninger» på, – i herværende medium.

I all beskjedenhet må jeg si at den siste bloggposten ikke kunne ha kommet på
noe bedre tidspunkt – for meg selv!
(Kanskje et eksempel på at samtaler med seg selv av og til kan være ganske nyttige?)
Les hele bloggposten hvis du ønsker det her .

Men: Det er først og fremst de siste avsnittene som har hjulpet meg,
og i særdeleshet dette sitatet:

“Between stimulus and response there is a space.
In that space lies our freedom and
power to choose our response.
In those choices lie our growth and our happiness.”

Når det gjelder å velge min respons på de stimuli som har dukket opp i min vei
i det siste, har jeg nå brukt kraften til til å velge, og har valgt.

Nøyaktig hvordan dette valget kommer til å påvirke min tilværelse, og derved også min tilstedeværelse både på denne blogg og i alle øvrige medier som jeg har bestemt meg for å ta i bruk, vet jeg for øyeblikket på langt nær ikke.
Men jeg håper du vil henge på og ta del i reisen!

Forventningsfull fortsettelse følger.