Trass

Jeg er en ganske trassig person.
Da jeg for en tid siden diskuterte denne siden av meg sjøl med en bekjent, sa hun:
– et annet ord for trass er målbevissthet.

Og det er det jo.

Andre positive former for trass er viljestyrke og utenholdenhet.
Men det finnes også negative former.
Som vi alle har.

Jeg skal prøve å beskrive en form for trass som ikke er OK,
og som jeg villig bryter sammen og innrømmer at jeg av og til fortsatt henfaller til,
selv om det er svært barnslig og klanderverdig.

Da jeg var liten var jeg en skikkelig guttejente og hatet å pynte meg
(det har ikke forandret seg så mye på 50 år).
En søndag ettermiddag ble jeg ropt inn fra gata hvor jeg hadde det helt supert,
der jeg tumlet rundt i mine Olabukser og «tennissko», i lek på sykkel med «klypemotor»,
i sandkasse med matchboxbiler eller i annen uvøren lek, helst med gutter,
det var nesten bare gutter i min oppgang på Lambertseter.

(Svært få «piker» hadde matchboxbiler eller var antrukket slik jeg var, i begynnelsen av 60-årene, men min mor er en klok kvinne og gjorde ikke unødvendig vold på min natur – så Olabukser, tennissko og lekebiler var det som gjaldt – til hverdags.)

Jeg ble altså ropt inn fra dette skrubbsår-eldorado med beskjed om å vaske meg
og «kle på meg noe penere» – for vi skulle «bort».

Å hellige og rettferdige vrede!

Som jeg hatet å skifte.
Som jeg hatet at vi skulle bort.
Som jeg hatet å måtte avbryte leken.

Og SOM JEG HATET at NOEN ANDRE skulle fortelle meg hva jeg skulle gjøre
og HVA JEG SKULLE HA PÅ MEG!!!

Pent???? – hun skulle få det pent! JEG skulle vise henne PENT jeg!!!

Jeg ignorerte glatt det fremlagte foldeskjørtet med søt strikke-genser
& matchende strømpebukse og gikk rett for DEN STORE GALLAEN!!!

Her skulle veiledningen og rådene
fra min velmenende mor torpederes
ved å gå til den ekstreme ytterlighet av det hun
hadde bedt om!!

Men i min frenetiske trang til å REAGERE, fikk jeg tunnelsyn, glemte viktige deler av rådgivningen og møtte opp i min mors kjøkken halvannet rasende minutt senere, med hodet fylt av sand, håret til værs, et ansikt dekket av møkk (og diverse andre unevnelige ting) – OG  i den aller beste kjolen – den som var til «julaften» og sånne anledninger. Under skjørtets blondekant; – et par knær som var preget av timer med kryping på asfalt…..

Man kan si at jeg overdrev en smule, fordi jeg var så såret og rasende over at
det ikke var jeg som fikk bestemme.

Det ble tatt affære, selvsagt.
En halvtime senere satt jeg i baksetet på familiens bil,
rengjort og ekvipert i henhold til målet for utflukten….

Det er lett å le av dette så mange år senere.
Det som heldigvis også er lett å le av,
er når man gjør akkurat det samme i en alder av 53 år:
For en tid siden sendte jeg en sms til min yngste sønn der jeg klarte å bruke
10 utropstegn på 3 linjer. Jeg er en entusiastisk person og tekstmeldingen handlet om hvor hyggelig vi hadde hatt det for kort tid siden og hvor hyggelig det skulle bli å treffes igjen allerede om få dager.
Jeg var virkelig i kontakt med den store gleden da jeg skrev den meldingen.
Det var min sønn ikke da han leste den.
Retur-sms-en var holdt i svært nøktern tone, der han høflig bekreftet at han hadde mottatt meldingen og oppfattet innholdet, på tross av en utilbørlig
og unødvendig rundhåndet bruk av utropstegn;
– Om jeg fant å kunne redusere den noe i fremtiden
av hensyn til lesbarheten i meldingene?

HVA F…???????

Her øser jeg min moderlige kjærlighet og begeistring utover avkommet,
– også behager det hvalpen å svare på den måten?

Vips, så var jeg tilbake på førskolestadiet og tok julekjolen på.
(Pent? hun skulle få pent.)
Uten utropstegn? Javel – det skal bli!!!!!!

Hvis han er blitt så abnormt akutt allergisk overfor min kreative tegnsetting
skal han jammen få svar på tiltale.
Så jeg skrev tilbake:

deterbarefordijegersåjævliggladideghilsenmamma

Så begynte jeg å le.
Jeg lo av meg selv som hadde reagert så stupid og jeg lo en hjertens lettet latter av at jeg faktisk var i stand til å se det selv – utenfra…
Det kunne jeg jo ikke da jeg var 5-6 år,  – eller kunne jeg?

Nylig har jeg lest/hørt en beskrivelse av denne reaksjonære adferden
i en bok som er så bra, at jeg rett og slett har hørt på den 2 ganger i ett strekk.

Stephen R. Covey har skrevet en bok som har tittelen litt i mot seg;
«Seven habits of highly effective people».  Jeg trodde det var management-visvas.
Feil. Veldig feil. Det er en så dønn ærlig og rørende bok at den ikke kan anbefales nok.

Dr. Covey beskriver julekjole-trassen som «malicious obedience»,
på norsk: – ondsinnet tjenestevillighet.

– jeg gjorde bare «det du ba meg om» og nå får du ta ansvaret for resultatet.
Nå får du rydde opp – jeg legger meg flat!
(Selv om jeg innerst inne vet at jeg har overdrevet, spissformulert eller gått til ytterligheter for å få din løsning til å virke helt på jordet.)

Det jeg egentlig gjør er å sende et sterkt, men svært klønete og umodent signal om at jeg absolutt ikke ønsker å etterkomme ditt forslag,
f.eks om pent antrekk eller færre uttropstegn,
– eller andre ting.

Uansett, her kastes det bort mye tid og krefter.
Som kunne vært brukt på en nyttig måte.

Mer om det siden.